Narkohund
Vito er på bedringens vei, noe vi vet kun fordi tiden går – og på et tidspunkt må jo øret være grodd og bandasjene tatt av. Han liker ikke hverken kragen eller bandasjene, blir hindret i å riste seg og klarer ikke klø seg. Generelt er det en lite fornøyd hund vi har for tiden. Spesielt kragen er et stort hinder, og vanlige gjøremål blir vanskelige. Som å spise og drikke (kragen dytter skålen bort). Og som å tisse og markere. Vito, som andre hunder, er sykelig avhengig av rutiner og arbeidsflyten er 1) lukte, 2) pisse. Men, på grunn av kragen klarer han aldri 1) lukte, og da er det helt umulig å gjennomføre 2) pisse.
Han understreker gjerne sitt handicap ved å (med vilje?) dunke borti omtrent alt med kragen. På vei ned trappen gjør han et stort poeng av å banke kragen høyt og tydelig i hvert eneste trinn. Med vilje? Nei, man skulle ikke tro det. Men likevel; vår trapp svinger 180 grader. Vito “glemmer” svingen og går rett i veggen med et smell. Man kan ikke hjelpe for å tro at det er litt med vilje også.
Inn og ut av buret er en utfordring, det er ikke lett å snu inni der med en krage som henger seg fast i alle spilene.
Han har et morfinplaster på foten, som gir en kontinuerlig liten dose rus. I tillegg får han smertestillende og antibiotika. Egentlig i leverpostei, men vi har måttet komme til en ordning: Gir vi han tabletten i en kladd leverpostei, spiser han posteien og spytter ut tabletten. Så han får ren leverpostei først og tablett etterpå. Det er helt OK, han knasker den i seg. “Belønning før innsats” er muligens en ny metode innenfor dressur?
Dagene ellers består stort sett av ulike forsøk på å få krage og bandasjer av. Tidligere i dag klarte han faktisk å få kragen av, og vi aner ikke hvordan han fikk det til. Han forsvant inn under sofaen med krage og kom ut igjen – uten krage. Bandasjen er også til pest og plage, og han forsøker stadig å riste dem av. Det fungerer til en viss grad, for all ristingen gjør at bandasjen flytter seg fra øret og nedover halsen. Da er det ny runde med bandasjering. Streng beskjed fra veterinæren. Hensikten med bandasjen er først og fremst å forhindre at han rister på øret. Det tåler det ikke nå mens det gror.
Uansett, for å gi han et lite pusterom, tok vi av kragen noen minutter nå i kveld mens vi var i nærheten. Han har som sagt ikke lov til å hverken riste seg eller å klø seg, så vi satt klar til å forhindre begge deler. Men, og uten at vi fikk det med oss, har han klart å nappe morfinplasteret ut av bandasjen som holder det fast på foten. Uten at bandasjen var skadet i det hele tatt! Og som med alle spennende funn man gjør på egen kropp gjelder “jeg fant det, jeg spiser det”-regelen. Og, som vanlig når Vito bestemmer seg for å gjøre noe han tror er lurt, blir det bare feil.
Det utviklet seg i det hele tatt til å bli ganske skummelt, og vi forstod ikke hva som hadde skjedd før han gikk rett i bakken i en skikkelig morfinrus. Og ble liggende med tungen ute og ekstrem pustefrekvens. Han tok seg en skikkelig fest med andre ord, og vi må innse at vi har feilet i oppdragelsen et eller annet sted: Vår hund er narkoman. Eller “narkohund”, selv om det ordet også brukes om litt andre konsepter.
Det var imidlertid ganske dramatisk og uten å vite hvor mye av plasteret han faktisk spiste hadde han alle tegn på å være på god vei inn i en overdose. Men med veterinærvakten på tråden ligger han flat under et teppe og sover av seg rusen. Iflg dyrlegen skal rusen gi seg i løpet av kvelden. Vi får håpe han ikke har fått mersmak, og begynner å vanke i tvilsomme miljøer.
Tirsdag skal vi til kontroll, men siden alle bandasjer for lengst er ødelagte prøver vi å fremskynde til i morgen mandag.
Misfornøyd hund nettopp kommet hjem fra operasjonen
Vito furter i buret
Vito sover av seg rusen etter å ha spist (!) morfinplasteret
