Vi er tilbake i “vanlig” gjenge, med begge i jobb og Magnus i barnehage. Vito er hjemme alene i ukedagene. Stort sett opp mot 8 timer, og det går helt fint. Forsøker å gå litt lengre turer med han i helgene. Bodil tar han også med seg på tur fra tid til annen.

Nå starter snart “hverdagen” igjen og etter at en av oss har vært hjemme i permisjon i rundt 1 år nå, må Vito igjen trenes til å være alene hjemme på dagtid. 2-3 timer går fortsatt helt fint, men vi er litt mer usikker på om han holder 7 timer slik han gjorde før. Vi tar det gradvis fremover slik at han får en myk overgang.

Vito går flott sammen med Magnus (10 mnd), selv om sistnevnte begynner å bli litt plagsom for han. Det går litt sport i å overfalle den sovende hunden. Vi er påpasselig med å avverge plagingen så godt vi kan, men det er ikke alltid vår reaksjonsevne strekker til. Vito flytter seg konsekvent hver gang dette skjer, heldigvis. Vi er også strenge på at buret er hellig. Det er fristed, der skal ingen plage hunden, hverken barn eller voksne.

Vito har blitt en betraktelig mer voksen hund de siste månedene, og kontrasten fra i vinter er stor. Det eneste vi fortsatt skulle ha jobbet med er mottagelsen av besøk. Når fremmede kommer på besøk blir de regelrett overfalt. Han blir så glad at det “bikker over” og han mister helt kontrollen. Heldigvis kommer han “ned igjen” etter kun et par minutter. For et halvt år siden kunne det fort ta 20 minutter før han var normal igjen.

På hyttetur er det ekstra kjekt for Vito at han får gå løs rundt  hytten. Luksus å kunne gå inn og ut som det passer han!

Ellers går Vito fortsatt fint sammen med Magnus (9 1/2 mnd). Magnus er blitt relativt mobil, og veldig interessert i Vito naturlig nok. Men Vito har lært å komme seg unna når grafsende små barnehender er på vei. En større utfordring er dørklokken i kjenningsmelodien til Postman Pat. Den er mistenkelig lik vår dørklokke (mener Vito), og det tar en god stund fra lyden kommer på TV’en til Vito aksepterer at det ikke kommer besøk likevel.

Det virker slettes ikke lenge siden vi var på Nesodden og hentet en pitteliten valp som sov i fanget til Tonje i bilen helt hjem og som brukte hver eneste anledning til å bite oss i føttene.

Siden den gang har det vært opp og nedturer, men nå går det strake vegen oppover satser vi på.

I puberteten var det ikke alltid like lett å forstå seg på Vito, og frustrasjonen var stor i blant. Vito lærte å åpne ytterdøren og ta seg turer på egenhånd. Vi lærte å konsekvent låse døren (noe vi fortsatt gjør).

Vinteren og våren har vært preget av den store svulsten som kom ut av øret til Vito, den er operert bort nå – og han er i fin form.

Rundt jul hadde vi et lite “tilbakefall” og Vito var relativt vanskelig. Spesielt når vi hadde fått ferten av tispe med løpetid (som det med jevne mellomrom er i områder med høy hundetetthet slik som her vi bor). Det gikk hardt utover dører og vegger en periode.

De siste 3-4 mnd har Vito blitt mer og mer “voksen”. Han er rolig og grei inne og på tur. Han lar ikke sjansen gå fra seg til en liten raptus i ny og ne, men stort sett bare når vi har lagt opp til det (og det gjør vi jo fra tid til annen).

Fortsatt sliter vi med noen adferdsproblemer som jukking på mellomstore barn. Innkalling er han flink på, men kun på hans premisser. Han kommer som et skudd – når det passer slik.

Vi jobber med saken…

Så da blir det en uke “ferie” på kennel for Vito i sommer mens vi drar til syden.

Han har aldri vært på Kennel før, men vi satser på det går greit. Vi har gode erfaringer med Fjellanger fra før. Har sørget for at han får en kong med leverpostei under oppholdet også i tilfelle hjemlengselen blir for stor.

Men, sannsynligvis er det ikke mye hjemlengsel med så mange andre hunder rundt seg! Vi får se i morgen tidlig når vi henter han igjen.

Det viste seg at han hadde kraftig ørebetennelse i begge ørene, og det var nok det som var den største plagen. Men med litt antibiotika og grundig vask forsvant den på et par dager. Nå er han tilbake til sitt vante jeg!

Ellers syntes vi han har blitt betraktelig mer “voksen” de siste månedene, noe vi selvsagt setter pris på. Innkalling er ikke hans (vår) sterkeste side ennå, så vi er litt forsiktig med hvor vi slipper han. Han stikker aldri av (i hans øyne), men tar seg gjerne en løpetur noen hundre meter for så å komme halsende tilbake. I nærheten av bilveier fungerer med andre ord det dårlig.

Han understreker gjerne sitt handicap ved å (med vilje?) dunke borti omtrent alt med kragen. På vei ned trappen gjør han et stort poeng av å banke kragen høyt og tydelig i hvert eneste trinn. Med vilje? Nei, man skulle ikke tro det. Men likevel; vår trapp svinger 180 grader. Vito “glemmer” svingen og går rett i veggen med et smell. Man kan ikke hjelpe for å tro at det er litt med vilje også.

Inn og ut av buret er en utfordring, det er ikke lett å snu inni der med en krage som henger seg fast i alle spilene.

Han har et morfinplaster på foten, som gir en kontinuerlig liten dose rus. I tillegg får han smertestillende og antibiotika. Egentlig i leverpostei, men vi har måttet komme til en ordning: Gir vi han tabletten i en kladd leverpostei, spiser han posteien og spytter ut tabletten. Så han får ren leverpostei først og tablett etterpå. Det er helt OK, han knasker den i seg. “Belønning før innsats” er muligens en ny metode innenfor dressur?

Dagene ellers består stort sett av ulike forsøk på å få krage og bandasjer av. Tidligere i dag klarte han faktisk å få kragen av, og vi aner ikke hvordan han fikk det til. Han forsvant inn under sofaen med krage og kom ut igjen – uten krage. Bandasjen er også til pest og plage, og han forsøker stadig å riste dem av. Det fungerer til en viss grad, for all ristingen gjør at bandasjen flytter seg fra øret og nedover halsen. Da er det ny runde med bandasjering. Streng beskjed fra veterinæren. Hensikten med bandasjen er først og fremst å forhindre at han rister på øret. Det tåler det ikke nå mens det gror.

Uansett, for å gi han et lite pusterom, tok vi av kragen noen minutter nå i kveld mens vi var i nærheten. Han har som sagt ikke lov til å hverken riste seg eller å klø seg, så vi satt klar til å forhindre begge deler. Men, og uten at vi fikk det med oss, har han klart å nappe morfinplasteret ut av bandasjen som holder det fast på foten. Uten at bandasjen var skadet i det hele tatt! Og som med alle spennende funn man gjør på egen kropp gjelder “jeg fant det, jeg spiser det”-regelen. Og, som vanlig når Vito bestemmer seg for å gjøre noe han tror er lurt, blir det bare feil.

Det utviklet seg i det hele tatt til å bli ganske skummelt, og vi forstod ikke hva som hadde skjedd før han gikk rett i bakken i en skikkelig morfinrus. Og ble liggende med tungen ute og ekstrem pustefrekvens. Han tok seg en skikkelig fest med andre ord, og vi må innse at vi har feilet i oppdragelsen et eller annet sted: Vår hund er narkoman. Eller “narkohund”, selv om det ordet også brukes om litt andre konsepter.

Det var imidlertid ganske dramatisk og uten å vite hvor mye av plasteret han faktisk spiste hadde han alle tegn på å være på god vei inn i en overdose. Men med veterinærvakten på tråden ligger han flat under et teppe og sover av seg rusen. Iflg dyrlegen skal rusen gi seg i løpet av kvelden. Vi får håpe han ikke har fått mersmak, og begynner å vanke i tvilsomme miljøer.

Tirsdag skal vi til kontroll, men siden alle bandasjer for lengst er ødelagte prøver vi å fremskynde til i morgen mandag.

Misfornøyd hund nettopp kommet hjem fra operasjonen

Vito furter i buret

Vito sover av seg rusen etter å ha spist (!) morfinplasteret

Nå ligger han flat ut etter en røff dag.